Gå til Blatchford Norge

Fotseng



Fotseng
[Endret 1/03]
En fotseng er et individuelt forarbeidet og tilpasset innlegg i fottøy, som er tilpasset fotens form, avlaster trykkpunkter og fordeler belastning over større flater(Spesiallaget innleggsåle laget etter gips eller scanning av foten-f.eks Pedcad)

Prefabrikkert fotseng består av mykt materiale som er profilert slik at den i de fleste tilfeller gir god avlastning for foten. Ved slik fotseng kan individuell tilpassing foretas uten å måtte foreta gipsavstøpning.

Når det er godtgjort at fotseng er nødvendig, bør det vurderes om prefabrikkert fotseng kan benyttes, da det kan være et tilfredsstillende og rimeligere alternativ.

Vanligvis kan fotsengen tilpasses alminnelig fottøy (fottøy som kan kjøpes i skoforretning/sportsforretning e.l.). Selv om det skulle bli nødvendig å anskaffe sko som er spesielt produsert for å gi rom for innlegg skal slike sko betales av medlemmet selv.

En innleggssåle (f.eks. lange innlegg) løfter opp (redresserer) og understøtter en nedsunken fotbue (lengde og tverrbue). Utgifter til innleggssåle dekkes ikke av trygden.

Hos yngre mennesker med myke, redresserbare føtter, er det vanligvis bare behov for innleggssåle for å understøtte fothvelvingen, og det er da ikke aktuelt med fotseng. Hos eldre mennesker med mere sammensatt fotproblematikk, særlig hos revmatikere/diabetikere og andre med arterielt betinget nedsatt sirkulasjon i foten, kan det foreligge behov for fotseng for å avlaste og fordele trykk.

Antall
[Endret 1/03, 1/06, 2/06]
En fotseng holder vanligvis i minst ett år. Det kan derfor som hovedregel kun ytes stønad til inntil ett par fotsenger innenfor et kalenderår.

Til medlem som på grunn av slitasje har særlig behov, kan det ytes stønad til inntil to par fotsenger innenfor et kalenderår. Rekvirerende lege må innestå for at fotsengen slites mer enn normalt på grunn av fotdeformitetens eller gangsettets art.

Ekstraslitasje som følge av en belastende jobbsituasjon kan også medføre et særlig behov, som da gir rett til stønad til et høyere antall par fotsenger i løpet av et kalenderår.

Andre grunner til at det kan være behov for ekstra par fotsenger, kan være vekst, hygiene, eller korrigerende kirurgiske inngrep ved fotdeformiteter.

De med fare for sårdannelser har behov for hyppigere utskifting. Diabetikere og andre med fare for arterielt og nevrogent betingede trykksår og revmatikere med høy risiko for utvikling av alvorlig fotkomplikasjon, kan ha særskilt behov for utskifting av fotsenger. Det er bare diabetespasienter som er fritatt fra å bli avkrevd egenbetaling når det utleveres fotsenger ut over ett par innenfor et kalenderår.

Det kan kun i helt spesielle tilfelle ytes stønad til mer enn to par fotsenger innenfor et kalenderår.

Egenbetaling
[Endret 2/03, 2/06, 9/06]
Medlemmet skal avkreves egenbetaling for hver fotseng. Unntak for diabetikere som får mer enn ett par fotsenger i løpet av et kalenderår er beskrevet i forskriftens § 1.

Sosial- og helsedepartementet har bestemt at det ikke skal avkreves egenbetaling når fotseng inngår som en integrert bestanddel av spesialsydd ortopedisk fottøy.

Dersom behovet for fotseng skyldes en godkjent yrkesskade, kan medlemmet få egenbetalingen refundert av NAV lokalt, se folketrygdlovens § 5-25.

Større fotdeformitet
Det kan kun ytes stønad til fotseng når det foreligger en større fotdeformitet.

Med “større” menes at fotdeformiteten må ha vesentlig forstyrrende virkning på medlemmets mulighet til å utføre alminnelige aktiviteter. Rekvirenten må anføre diagnose og gi en detaljert beskrivelse av fotdeformiteten/funksjonsforstyrrelsen.

Som eksempel på større fotdeformitet kan nevnes:

høygradig (tilstivnet) pes cavus

pes cavo-varus

pes adductus (grad III)

talus verticalis (påvist ved røntgen)

kongenitt pes calcaneovalgus

uttalt fotrotsartrose, men det må i hvert tilfelle foretas en individuell vurdering.

ved fare for arterielt og nevrogent betingede trykksår hos diabetikere

ved klinisk aktiv artritt i to eller flere MTP-ledd og ved høy risiko for utvikling av alvorlig fotkomplikasjon hos revmatikere, ansees fotlidelsen som en større fotdeformitet.

ved betydelig, symptomgivende artrose (påvist ved røntgen) i talo-cruralleddet (ankelleddet) eller fotledd/stortåens grunnledd kan ansees som en større fotdeformitet. Det må imidlertid vurderes om avstivet såle, ankelstivende ortose og/eller rullesåleoppbygg (Löscher såle), er tilstrekkelig.



Diagnoser som ikke ansees som større fotdeformiteter er

Plattfothet (pes planus/planovalgus)

hyperpronasjon (pes pronatus)

forfotspronasjon

nedsunken medial fotbue

calcaneovalgus

medialtorsjon av tibia

sprikefot og enkle deformiteter

som hallux valgus

Mortons tå

Mallet tå

Clavusdannelser

os tibiale externum

hammertær


Sosial- og helsedepartementet har bestemt at dersom det er godtgjort at medlemmet er vesentlig hemmet i utførelsen av alminnelige aktiviteter, kan slike fotlidelser likevel ansees som større fotdeformiteter. Vanlige innleggssåler må være forsøkt og funnet ikke å kunne gi tilstrekkelig resultat.

Ved spesielle, genetisk betingede tilstander kjennetegnet av bl.a. hypermobile ankelledd eventuelt med muskulær svikt (hypotoni), som f.eks. Down syndrom og Ehler-Danlos syndrom, og ved multihandicap/-traumer med tilhørende gangvansker, ansees også fotlidelser som pes planovalgus, pes pronatus, pes calcaneovalgus o.l. som større fotdeformiteter.

Dekkes ikke av folketrygden

Utgifter til fotseng ved behandling av:

calcaneodynia

plantar fasciitt

sesamoiditt

metatarsalgia.

En fotseng som skal motvirke at en kne-/hofteprotese løsner, kan dekkes av folketrygden. For øvrig ansees lidelser i bevegelsesapparatet utenom foten, som patello-femoral smerte (knelidelse), hofte-, rygg- og nakkelidelse o.l., ikke å være grunnlag for stønad til fotseng.

Det forhold at fotseng er fremstilt, og at medlemmet anser den for hensiktsmessig, opphever ikke kravet til at det må foreligge “større fotdeformiteter” som grunnlag for en rekvisisjon.

Hensiktsmessig
Hjelpemidlet anses hensiktsmessig når det reduserer medlemmets vesentlige og varige funksjonsforstyrrelse i støtte- og bevegelsesorganene.

Med “hensiktsmessig” menes også at medlemmet er vurdert til å være tilstrekkelig motivert for eventuelle ulemper ved behandlingstiltaket/hjelpemidlet, slik at medlemmet kan nyttiggjøre seg hjelpemidlet og at det helt eller delvis løser problemet medlemmet har søkt om hjelpemiddel til.

Nødvendig
[Endret 1/03]
Hjelpemidlet må være nødvendig for å redusere medlemmets funksjonsforstyrrelse i støtte- og bevegelsesorganene ved aktiviteter som følge av et alminnelig funksjonsnivå. Merutgifter til aktiviteter som ligger utenfor et alminnelig funksjonsnivå, som løping, skigåing, riding, roing, svømming eller andre former for idretts-/mosjonsaktivitet, omfattes ikke av stønadsordningen.

Det kan imidlertid gjøres unntak for barn og unge under 26 år, se Spesialprotese og Ortopedisk fottøy. Se også Badeprotese.

Det må vurderes om medlemmets behov kan avhjelpes på en rimeligere måte, f.eks. med et rimeligere alternativt hjelpemiddel eller tilpassing av alminnelig/fabrikkmessig fremstilt hjelpemiddel, så som fabrikkmessig fremstilt fottøy.

Ved fornyelse må det alltid vurderes om reparasjon/vedlikehold inntil videre er tilstrekkelig.

Det kan kun ytes stønad til dekning av nødvendige utgifter. Merutgifter ved anskaffelse av hjelpemiddel som er vesentlig dyrere enn nødvendig, dekkes ikke.

Hvis rekvirenten mener at medlemmet har behov for et særlig kostbart ortopedisk hjelpemiddel, (bruk av komponenter eller fremstillingsprosesser som er vesentlig dyrere enn vanlig) må slik søknad begrunnes spesielt inngående. Rekvirenten må da godtgjøre at medlemmet har forutsetning for å nyttiggjøre seg hjelpemidlet, og at andre, mindre kostbare løsninger ikke er hensiktsmessige.